Allerede i fjor høst, i 2016, planla jeg rosehagen. Når høstsalget kom, kjøpte jeg inn mine 12 første roser. Navn som Nina Weibull, Home and garden, Bonica, Princess Alexandra of Kent og flere, ble nå navn som jeg måtte lære. For halve moroa med rosene er å kjenne hver enkelt med navn.
Dette er en rose som har ukjent opphav, og som stod i en liten potte ute i hagen da jeg flyttet inn. Jeg er forbløffet over hvor fin den er, og er spent på hvor stor denne busken kan bli.
Denne gule rosen kjenner jeg heller ikke navnet på. Den stod i hagen da jeg flyttet hit. Desverre ble den veldig pjuskete utover sommeren. Og jeg lurer på om den lever neste sommer.
White Cover er en bunndekker. Den står ved siden av fantastiske Princess Alexandra av Kent som har vanvittig store roser. White Cover får finne seg i å soille andrefiolinist.
Nina Weibull stakk seg ut fordi den var den eneste røde rosen i hagen. Senere på sommeren, da frukthagen var ferdig anlagt, ble Nina flyttet ned dit. For der skal jeg ha en glødende frukthage, hvor ettermiddagssolen kaster sine varme stråler. Der skal jeg sitte og se utover fjorden og inn i Romsdalstindene mens ettermiddagen går over til kveld.
Prinsesse Alexandra av Kent, derimot, faller fint inn i fargepaletten i den ordinære hagen. Der er det blåtoner, violett og rosa som får dominere. Den har som sagt kjempestore roser. med lag, på lag, på lag av roseblader.
Kommentarer
Legg inn en kommentar