TUNGT FARVEL TIL SOMMEREN

Det er tungt for oss hageentusiaster å ta farvel med sommeren. Ja, det gjør vondt. Men høsten har sin egen poesi. Og den er det viktig å lovprise.

Jeg gjør litt hver dag. Det er krukker som skal tømmes og vaskes, og stables på et trygt sted slik at de ikke brister. Noen potter med jord får årests frø oppå molden. Slik som stemorsblomster. Da vil de spire ute på senvinteren og våren.

I forrige uke tok jeg inn rosestiklingene som jeg stiklet i år. Den ene rosestiklingen som overlevde forige vinter, var en Leonardo da Vinci. Den vokste seg stor i sommer og står nå som en stor plante i et bed. Men de små rosebabyene som jeg laget i sommer, er inne og nå gjelder det at de overlever vinteren innendørs. Jeg hadde flere sist vinter som hadde fått rot, men likevel døde de.

For noen dager siden plantet jeg løker, både tulipaner og ruteliljer. Jeg har flyttet på feilplasserte roser og små trær. En vil gjerne utbedre det en ikke var fornøyd med sist sommer. For neste år skal det være perfekt, skal det ikke? I hvert fall i fantasien!

Nå gulner bladene, noen går over i rødt, og det står og gløder, men temperaturen om natten faller og faller. 
De siste dagene har det vært sol og jeg satte meg i solveggen, med pledd og en bok. Der stjal jeg noen av de siste solstrålene fra høsten, for å samle opp D-vitamin og energi til en hel vinter. Det blir færre og færre av disse dagene, og til slutt sitter vi inne i stuen med tente lys på bordet, og ser ut på vinterhagen.