MED BLIKKET MOT VÅREN
Jeg møtte frosten som en helt sist høst, og tenkte at det uansett ikke ville bli så lenge før våren var her igjen. Jeg vasket og pakket sammen alle hageredskapene, møblene og krukkene, og stengte hagen. Jeg vendte blikket inn i huset og forberedte meg til desember og julen. Da høytiden var her leste jeg i julehefter og bøker, tente lys og smakte på den gode maten. Så var plutselig det nye året her. Snøen la seg som en nordisk drøm over alt. Her har den blitt liggende, i knakende frost og minnet oss på lykkelige vintre i barndommen. Ja, jeg har hatt en fin vinter. Men nå kjenner jeg at hagehjertet mitt banker ekstra kraftig og pulsen stiger. Hageprogrammene med Monty har surret på TV i flere uker nå. Og tankene mine surrer rundt spørsmål som: Hva skal jeg så i år? Skal tro hvordan det gikk med rosestiklingene mine jeg satte ut i et bed. Det er hageelskeren i meg som våkner mer og mer for hver dag som går. Når jeg studerer fotoene fra tidligere sesonger kan jeg ikke tro at hagen min var så vakkert pyntet med blomster. Nå ligger alt så dødt og sover under snøen.
Det er som om jeg har glemt hvordan det var å sitte i den flettede stolen nede på patioen. Og at et par av egnens katter og to skjærer drakk seg utørste i dammen ved siden av. Jeg har glemt at Flammentanz-rosa hang over hodet mitt mens jeg satt der i hjørnet og drakk min kaffe med melk.
Det var litt av en forestilling jeg var vitne til i rosebedet sist sommer. Jeg gledet meg over Roseballetten, med Louise Odier i hovedrollen. Duftende og vakker som den priomadonnaen hun er. Senere trakk hun seg tilbake noen uker. Da slapp New Dawn til, flagrende med sine nesten champagnefargede kronblader, lett som chiffon i sommervinden. Sammen med buskrosen Cinderella danset de seg gjennom sommerkveldene, akkurat slik Askepott gjorde det på slottsballet. Men når klokken slo midnatt,klappet kjolene sammen, og de andre rosene kunne stjele showet.
Og hvor høye ble ikke kirgisløkene som svevde i luften. Også martagonliljene lot seg lure ut på dansegulvet. Og der stod de og svaiet i brisen og lot seg bestøve av sommerfuglene som lettlivet byttet partnere, fra øyeblikk til øyeblikk. Ja, alt dette er vanskelig å forestille seg akkurat nå. Men det er sant: om noen måneder vil jeg se på alt dette som om det bare finnes en eneste sesongen på året: Sommeren! Og da har jeg forlengst glemt hvordan vinteren kjennes ut.
Hei! Jeg liker å være i årstidene. Nå er det vinter, men snart er det vår. Takk for fine bilder og fine tanker, Mona. Nå gleder jeg meg veldig til neste årstid.
SvarSlettHei Marit!
SvarSlettJeg blir oppmuntret over at du setter pris på innlegget mitt.
Og fint å høre at du nyter året og dagene
slik årstidene gir oss dem .
Jeg nyter hver årstid, men i år gleder jeg meg ekstra til våren. Jeg har kjøpt meg drivhus i vinter. God helg!
SvarSlettHei Lillian!
SlettÅ, så heldig du er som har et drivhus! Jeg forstår at du gleder deg ekstra til denne sesongen. Det blir spennede å kunne drive fram veskstene der!
God søndag videre!