HÅPETS SOMMER






Å ha en hage er gull verd, og ikke minst nå når avstand og isolasjon hemmer oss sosialt. Vi som er så priviligerte å ha en frodig balkong eller en grønn jordlapp, kan gå ut og vite at der er det i alle fall trygt. Der er det lov å ta på, berøre. Ja, trærne og blomstene kan du være så nær du vil. Sette nasen ned mellom kronbladene og dra duften godt inn. Det er ikke oss det er synd på nå, tenker jeg, vi som har et fristed der livet og groviljen er motkrefter til all nøden ellers i verden. I hagen kan jeg få fargeterapi, frisk luft og vedlikeholde helsen gjennom sunt kroppslig arbeid. Jeg har til og med lest et sted at det finnes et lykkestoff i jorden som tas opp gjennom huden vår. Kan det stemme? I tilfelle er det ikke rart at så mange er avhengige av å få jord under neglene, som de sier. Nei, det er ikke sånne som oss det er synd på.

I hagen er det full underholdning for tiden. På 2 uker har hagen forvandlet seg fra grå og død og trist til glad og fargerik og full av håp. 
I hagen synger fuglene nå så vakkert at jeg nesten blir rørt til tårer. Hvor har de lært de fine sangene sine, disse små vesenene. Når jeg våkner tidlig, tidlig om morgenen, kanskje allerede i 3-tiden, ja, da hender det at jeg stiller meg i det åpne vinduet og lytter til morgenfuglene som kvitrer mens solen lister seg over fjellene i øst, før jeg går tilbake til sengen og sover vidrere.


For et par dager siden oppdaget jeg den aller første ruteliljen i hagen min, den som jeg satte ned høsten 2019. Den uteble i fjor, men har kommet opp i år. Hvor er de andre jeg satte sammen med den? Er det bare denne som har klart seg?


Og de to alpeklematisene jeg plantet samme høst, se hvor fint en av dem streber seg opp etter stativet. I år er den bedre etablert og er større og får flere blomster enn i fjor. Neste år skal de to eksemplarene ikke beskjæres så mye. De skal få lov til å bre seg utover så mye de vil og være tidligsommerens dronninger.


Og julerosen som jeg fikk i gave i desember samme år, den plantet jeg ut våren etter. Det var da Norge holdt stengt. Allerede i overgangen mars og april i år stod den og hilste på meg da snøen forsvant. Desverre kom det mer snø etter det, men jeg syns den ennå er fin å se på. 

Og så må jeg ikke glemme alle rosestiklingene som jeg har passet på hele vinteren og som snart skal plantes ut. I tillegg kommer de små plantene som jeg sådde i april: stemor, prydtobakk og blomkarser.  Og plantene som fikk overvintre inne: blodbeger og løvemunn ligger godt an i løypa, for de fikk tjuvstarte. Det er hele tiden noe å følge med på. Noe å passe på. Noe å ha forventninger til.  I HAGEN ER DET FULLT AV HÅP!

Kommentarer

  1. Ja, vi som har en hage å gå ut i, er priveligerte i disse tider. Nå spruter det opp farger og frodighet alle steder, og fuglesangen er herlig å høre.
    Ruteliljene er gode til å spre seg (eller maurene hjelper til). Fra noen få, har de på noen år spredt seg over hele hagen. Har du en, får du gjerne flere.

    SvarSlett
  2. Villrose

    Så fint å høre at den ene kan formere seg!
    Gleder meg til å få flere slike yndige ruteliljer i hagen.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar